Det er fastelavenssøndag og bollesøndag! Småjentene kom hjem med ris laget i barnehagen, og pappaen har bakt. Det er ikke uvanlig, men i dag hadde vi en unnskyldning til å spise dem med krem og melisdryss. Fastelavensboller er en skikk som passer oss utmerket.

I familien vår er forkjærligheten for boller nok noe over gjennomsnittet, og pappaen jobber stadig med å finne den perfekte oppskrift. I dag vil jeg påstå han kom veldig nær. Med bringebærkrem i midten ble de supergode.

Tok ikke lange stunda å ta knekken på de der, nei.

I barnehagen til jentene mine har de gitt beskjed om at ungene ikke skal bruke skjerf, men heller hals. Det er fornuftig, men betød at vi måtte anskaffe halser, og helst ekstra skift, til begge to. Jeg har kommet over noen håndstrikkete i… kremt… spesielle farger på julemarkeder, og det er praktisk siden de er så unike at de ikke blir borte i barnehagen, men fikk plutselig ånden over meg og ville finne ut om jeg greier å finne på en hekla variant.

Den jeg kom opp med lagde jeg med en strikka hals som mal. Den består av to rektangler som henger på en sylinder, om man skal si det geometrisk.

Garnet jeg brukte til denne er Sandnes Fantasy strømpegarn, et tynt (210 meter pr 50 gram) gradert ullgarn med litt nylon. Fargene som var helt i min gate på nøstet ble litt husflidshippie i praksis, men det gjør vel bare at halsen passer inn blant dem vi har fra før . Jeg brukte heklenål nr 4, men kunne nok gått ned en nålstørrelse eller to uten at det hadde gjort noe.

Jeg prøver meg på en liten forklaring på framgangsmåten i tilfelle noen skulle ha lyst til å prøve noe lignende.

Halsen er heklet nedenfra og opp, og heklet først de to rektangulære flappene fram og tilbake og så selve halsen rundt.

Jeg la opp til passe bredde for den første flappen, her ble det 48 luftmasker som jeg snudde så jeg fikk en bredde på 46 masker. Jeg heklet staver fram og tilbake til flappen var passe høy, og felte av ei maske på hver side av raden på de to siste radene. I ettertid tror jeg det ville blitt bedre å avrunde hjørnene nederst ved å starte med litt færre masker og øke bå begge sider over de første 5-6 radene, og å heller lage flappen litt smalere. Hver flapp er 15 rader høy (ca 17cm) og det synes jeg ble passe. Bredden på flappene ble 28 cm, jeg tror som sagt de kunne vært litt smalere.

Da jeg hadde heklet begge flappene startet jeg på halsdelen ved å legge flappene sammen med litt overlapping og hekle dem sammen på første runde av halsen. Jeg lot 10 masker på hver side av flappene overlappe, da ble halsen litt vid, og jeg heklet sammen et par masker pr runde i sidene et par ganger for å få den smalere. Allikevel ble den litt vid til femåringen min. Jeg endte på 60 masker pr runde på halsen, og kunne sikkert greid meg med 50 uten å få problemer med å få den over hodet, siden staver er ganske elastiske.

Halsen heklet jeg med 12 omganger med staver. Til slutt heklet jeg en enkel bord ved å hekle fem staver, hoppe over en maske, feste med en kjedemaske, hoppe over en maske igjen og så fem staver osv.

Om noen lager hals etter denne beskrivelsen hadde det vært veldig kjekt å få høre hvordan det gikk!

Den fineste av Hjallis-luene hittil ble denne strikket til storebror. Samme oppskrift som tidligere, men nå størrelse 2 år. Luen er strikket i garnet “Hverdags” fra DSA – og er et bevis på de fine brunfargene de har.

Jeg har fått høre at det er altfor lite blogging av mislykkede prosjekter. For å ikke bevege meg ut i fullstendig katastrofe her, modererer jeg mitt svar på kritikken til å blogge et vellykket produkt med dønn ærlige bilder!? Det er ikke så lett å få tatt bilder av en 2-åring…

Her ser dere luen som en del av et smakfullt sammensatt outfit; Liverpool-hettejakke og lekkert tilbehør i form av en hvit ridderhest fra våre venner i Fisher Price.

Da er det lettere å ty til lillebror igjen…

Her i huset markerer vi samefolkets dag i dag, blant annet med slike overskrifter og syke barn. Hurra!

For ikke å bruke opp minsten som modell, har jeg fått lov å vise frem verdens fineste nabosmågutt. Her er den første luen jeg strikket etter denne oppskriften. Denne er strikket i str 6 mnd og ble, ganske riktig, for stor til minsten min. Jeg har tydeligvis tålmodighet til å strikke, men ikke tålmodighet til å vente til den passer – derfor ble den gitt bort til han som den kunne passe til umiddelbart. Garnet er fra Drops og er blanding av babyalpakka og silke.

Her dro modellen noen nye triks for fotografen for å dokumentere at krabbing ikke er langt unna. Helt sikkert en effekt av lua! Ble den ikke fin?

For å bake surdeigsbrød trenger du din egen surdeigsbase. Enten får du en “avlegger” av noen du kjenner, eller så lager du en selv. Det tar en til to uker og kan gjøres slik det blir beskrevet her. Jeg har forsøkt meg på å følge Schakenda-oppskriften på surdeigsbrød presist, men fikk ikke helt taket på det. Dessuten inneholdt de oppskriftene litt for mye fint hvetemel for min smak. Etter å ha lest litt på surdeig.no (Ja! det finnes en egen surdeigs-app! På norsk!) har jeg laget mine surdeigsbrød omtrent som følgende:

150 gr hvetemel, 150 gr sammalt rug, 150 gr siktet rug, 1 ts malt, 1/2 ts salt, en dæsj grov surdeigsbase (på rug), en dæsj fin surdeigsbase (på hvete) + vann til passe.

Bland det meste av melet og vann (kaldt) og elt i noen minutter før du la det stå i ca en halvtime. Bland deretter ca 3 ss grov surdeigsbase, samme mengde fin surdeigsbase med litt vann (ca 20 grader) og bland sammen med melet og resten av ingrediensene. Elt i 10 minutter. Deigen skal være fast og elastisk. Det viktig at deigen er fast nok hvis du ønsker å lage brød uten form – som på dette bildet.

Ha deigen over i en ren, smurt bolle. Strø over mel og dekk til med plast og la stå i romtemperatur. Jeg lar det stå på kjøkkenbenken. Første del av bakingen gjør jeg på morgenen, dagen før brødet skal være klart. Deretter lar jeg deigen stå til heving til kvelds. Jeg bruker siktet rugmel til å bake ut brødet og eventuelt gjøre deigen fastere. Deretter legger jeg brødet på et smurt underlag (eller i en smurt brødform), strør mel over, dekker med plast og lar stå til andre heving i kjøleskap over natten.

Etter ca en halvtime i romtemperatur, snitter jeg i brødet og setter det inn oppvarmet ovn – 220 gr. Kast inn ca 1/2 dl vann i stekeovnen og lukk døra kjapt. Etter 5-10 minutter skrur jeg ned varmen til 180 grader og lar det steke i ytterligere ca 40 minutter. Avkjøl på rist og spis opp hele med stor appetitt. Og hvis du ikke får det til; prøv igjen. Som Schakenda skriver i boken sin, er det ikke de dyreste råvarene å feile med. Lykke til!

Det er visst helt ut å bruke ekte ulveskinn på jakkekragene i våre dager, og det er jo prisverdig. Men syntetulven som ser fin ut føles veldig kunstig. Hva er et nærliggende tiltak for et skinnfellmakerbarn da? Pimping så klart!

Heldigvis kunne pelskanten kneppes av. Hos mamma fikk jeg en passe stor bit skinn av gotlandsfår. Så var det bare å sprette stoffet av syntetpelsen, og sy fast skinnet.

Dekorativ hund som underlag for illustrasjonsbilder er valgfritt.

Jeg sydde med maskin, men deg vred seg litt, så det hadde sikkert vært lurt med håndsøm. Heldigvis sitter knappene tett nok til at det ikke syns når kanten kom på jakka.

Etter jakkepimpinga fant vi ut at den avlagte liksomulvepelsen fint kan fungere som manketupe for husky. Sånn tilfelle man har en husky med for lite nakkeskinn liksom.

Det var mye kjekt å kikke på, og litt frustrerende å ikke få kjøpe noe, om en sunt for lommeboka at det eneste vi hadde med hjem var gratis nett fra Pip Studio.

Denne er strikket på tvers etter denne Drops-oppskriften, men med kast langs kanten i panna. Rillestrikk gjør at de er superfleksible på størrelsen. Denne er strikket i str 6 mnd og er bare litt stor til fotomodellen som jo bare er 3 mnd nå. For denne lua er en gave til en liten venninne som kommer på besøk i dag. Mamma’n Sikre kilder sier at hun er glad i brunt, så da håper vi det stemmer. Lua er strikket i alpakkagarn fra Du Store Alpakka, som vinner på walk-over når det gjelder fine brunfarger!

Jeg har perioder da jeg bare vil sy (eller hekle eller lese), men når perioden er over har jeg ikke helt kontroll over når jeg greier å komme i gang igjen.

Nå har symaskina støva ned i månedsvis, men jeg kjenner lysten til å sy sniker seg innpå meg. Kanskje noen småprosjekter i glade farger kan få meg i gang igjen? Håper det, for jeg har noen kjekke halvferdige saker liggende på vent.

Selv om det fortsatt passer med levende lys på kveldene lover tulipanene vi fikk i går at det finnes noe som heter vår, et sted der framme.